Vi får ofte høre at vi gjør livet lettere for oss selv ved å fokusere på «vil» i stedet for «må». Det blir på en måte mer lystbetont og frivillig. «Må» er underlagt tvang og blir derav mindre attraktivt.
Å velge «vil» fungerer godt når vi har en målsetning, eller drøm, som er ubetinget positiv. Vår egen overbevisning er at eventuelle ubehag med de oppgavene som er nødvendig å gjennomføre er verdt det. Da vil vi på en måte nok. Utfordringene blir større når vi ser med avsky, eller forsterker misnøyen, på selve oppgavene og etablerer dårlige unnskyldninger til å utsette eller la hele greia være. Da vil vi rett og slett ikke nok, eller har «vondt i viljen». I Norge er en av de vanligste folkesykdommene at folk har «vondt i viljen». Dette finnes det behandling mot. Behandlingen heter: «aksepter MÅ».
De fleste av oss har opplevd å vite eksakt hva som skal til for å oppnå en svært attraktiv målsetning og kjenne på motstanden gjennom «vondt i viljen». Vi vet hva vil og hva som skal til, men det skjer jo ingen ting. Hallo, kan noen «starte meg»?
I uttalelsen: «jeg må jobbe», ligger en latent tvang. Å snu det til «jeg vil jobbe» fordi da tjener jeg penger til å drifte familien og tilrettelegge for fremtidsmuligheter for barna. Ja, så får det være da at arbeidsoppgavene er bare sånn passe spennende og tilfredsstillende. Resultatet derimot gjør livet bedre enn alternativet, å ikke ha en jobb å gå til. På sikt kan vi da strekke oss mot andre oppgaver som gir mere mening, og mestring om nødvendig. Eller man har en fritid som ivaretar personlig tilfredsstillelse og utvikling.
En av mine bekjente har fått høre fra både sin lege og familiemedlemmer at han bør slutte å røyke, spesielt av helsemessige årsaker. Han har forsøkt en rekke ganger, men klarer ikke å slutte mer enn et par dager før han begynner igjen. Han synes de rundt ham maser unødvendig mye om dette. Han vil rett og slett ikke nok. Han kan jo selv velge og det er jo hans egen kropp. Hver gang han prøver å slutte sier han at han selv vil dette. Etter et par dager har dette gått over. Hvorfor? Fordi han ikke «må».
Jeg spurte ham for en tid tilbake om han egentlig vil slutte å røyke. Svaret var som ventet: «Nei, jeg vil jo egentlig ikke det». Den dagen han overbeviser seg selv om at han faktisk «må» slutte å røyke er han motivert nok. Han ønsker åpenbart å oppnå fordelene med å slutte, men står imot fordi han selv mangler nok vilje og gruer seg til suget etter nikotin. I et forpliktende «må» overfor seg selv vil han tåle å stå i det med styrket kraft og vilje. Det har folk gjort før ham.
Jeg tror det er snakk om å velge og å ta den indre dialogen. «Må og «vil» er jo bare ord og vi velger selv hva de betyr for oss. Alt for mange av oss søker unnskyldninger for å holde viljen nede. Det er litt merkelig da vi vet hva vi er best tjent med å velge selv. Om vi vil eller må jobbe gir jo helt forskjellig mening selv om innholdet er det samme. På samme måte gir det forskjellig kraft om vi må eller vil slutte å røyke. Valget er hvilket utfall vi ønsker av de alternativene vi kan velge mellom.
Noen ganger rekker det å ville nok. Andre ganger er må helt nødvendig. Kanskje «må» rett og slett er en sterk «vil».
Det er vi selv og bare oss selv som er ansvarlige for å sette i verk det som er nødvendig for å oppnå våre behov, ønsker og drømmer. Bestem deg for å ta det fulle ansvaret.
«Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.»
Henrik Ibsen, Peer Gynt
Trøsten kan være at hvis jeg velger å unngå bruken av «må», for å nå mine mål, har jeg et relativt uproblematisk liv.
